Del 5: Kaukasus - Svaneti og Mestia
Farlige veier og fantastisk natur
Veien opp til Kaukasusfjellene på vestsida av Sør-Ossetia er guffen. Maps estimerer ca 5 timer og 15 minutter i kjøretid fra Kutaisi. Vi kjørte generelt treigere enn gjennomsnittet i dette landet og med litt stopp på veien og noen kilometer her og der bak treige biler og lastebiler, tror jeg denne dagens transportetappe endte på nærmere 7 timer. Det til tross for at distansen vi kjørte var kun 223 kilometer. Det var strevsomt å kjøre (Christian kjørte).
Noe av det første som skjedde var at kartet sendte oss på en “snarvei” langs noen grusveier, som både involverte å kjøre over et jorde og krysse en liten elv over noen blikkplater som sikkert utgjorde en dugelig bro for et par tiår sida. Vi kjørte gjennom landsby på landsby og så dyr gående fritt overalt, både i veien og langs veien. Både hunder, katter, sauser, esler, kuer og griser. Etter en stund kom vi ut på en bedre vei, men det skulle ikke vare så lenge og vi hadde ennå ikke begynt å kjøre innover i fjellene.
Veien til Mestia, den største landsbyen i området Svaneti, snirkler seg gjennom frodige daler, langs et vannreservoar og en elv. Flere steder var deler av veien rast ut. Det var rester etter steinras så ofte at vi nesten ikke la merke til det lenger. Vi kjørte under overhengende stein langs smale veier med marginal sikring mot utforkjøring ned i den kraftige elva.
 |
 |
Vakre Mestia
Vi hadde booka et veldig nytt hotell i hytte-stil i lia over sentrum av Mestia. Dette var rimelig og veldig mye for pengene, vi fikk et svært rom og balkong med utsikt utover dalen og mot fjellene. Etter å ha sitti hele dagen i bil ble det en rolig kveld på hotellet. Vi gikk ned til hotellrestauranten med bord på terassen ute hvor vi hadde utsikt mot fjell på alle kanter og hele dalen. Temperaturen var i overkant av 20 grader, som var utrolig deilig etter noen dager i varme byer.
Supra og 60-årslag
Rundt et langbord på midten av restauranten satt en gruppe mennesker i et 60-årslag. Vi hadde sett dem fra balkongen vår et par timer tidligere. De hadde med seg en svær 10-liters plastdunk med drikke da de kom.
Etter at vi satte oss ned kom et par fra festbordet bort til oss med en stor karaffel med det som viste seg å være deres hjemmelaga oransjevin, fra 10-litersdunken. En velkomstgave til oss - deres husvin. Vi takka og bukka og ba om vinglass fra servitøren. Vi var litt bekymra for at det ikke var ok at vi også drakk gratis, medbrakt vin i stedet for å kjøpe der, men hun forklarte at i georgisk tradisjon lager familier husvin som deles raust med besøkende, enten de er kjente og kjære eller fremmede. Med stor takknemlighet og litt krye over å motta denne gaven kunne vi bekrefte at vinen også var veldig god. Og hjemmelaga! 8000 år med vintradisjoner, de kan virkelig lage vin.
Vi fikk her observere en tamada (toaastmaster) lede en supra (fest/bankett) gjennom kvelden. Vi forstår ikke georgisk, men leste oss opp på at rekkefølgen er fast, men avhengig av hvorfor man samles, om det er bryllup, dåp, bursdag eller dødsfall. Typisk er de første skålene for Gud, Georgia, fred, familie, helse, gjestene og for livet. Tamadaen, og kun tamadaen, introduserer hver eneste skål, og de er mange. Gjestene kan ofte i tur og orden rundt bordet fortsette talen til skålen og når alle som ønsker har sagt sitt kan det drikkes. Gaumarjos! - “Skål!”, direkte oversatt betyr det “seier”.
“A successful tamada must possess great rhetorical skill and be able to consume a large amount of alcohol without showing signs of drunkenness.” står det på Wikipedia. Videre står det at en tamada kan i store lag ofte drikke 3 liter vin!
Vi observerte disse skålene og festen mens vi drakk noen glass hjemmelaget oransjevin, spiste burger og khachapuri, som er en slags innbakt pizza fylt med ost og i denne regionen vårløk. Vi takket på nytt for vinen da vi skulle gå, forsiktig for å ikke forstyrre festen og ritualet til tamadaen. Resten av kvelden kunne vi få med oss deler av festen fra balkongen der vi satt og spilte kort. Det så ut som en bra 60-årslag. Utpå kvelden ble det fyrverkeri og en opplyst et stort motiv i lia på motsatt side av dalen. Det var en kake med lys på og teksten “სალომე გილოცავ <3” - “Gratulerer Salome! <3”>.
Ushguli
Dagen etter kjørte vi en dagstur videre inn i fjellene, til Ushguli oppe på 2100 meter over havet. Ushguli er et samfunn bestående av fem landsbyer hvor bygninger har i stor grad fått stå som de var fra middelaldertida. Dette er en av de høyeste stedene i Europa med kontinuerlig bosetning og står på UNESCOs verdensarvliste. Det bor rundt 200 personer her. Ushguli er ikke veldig tilgjengelig, og veien er vinterhalvåret ofte så dekt med snø at den ikke kan brukes. Veien inn hit var allikevel bedre enn veien vi kjørte opp til Mestia dagen før.
Vel framme traska vi gjennom den ene landsbyen og innover fjellheimen for å glo på den vakre veggen med tinder innerst i dalen. Området er spektakulært, med de klassiske svanetiske tårnene i grønne daler og med noen voldsomme, snøkledde fjell i bakgrunnen. De to høyeste fjellene i Georgia, Shkhara (5203 moh) og Janga (5085 moh) kan sees herfra. De gjemte seg dessverre i skyene da vi var der.
Etter en tur innover dalen gikk vi tilbake til landsbyen og spiste den lokale retten kubdari, som ligner visuelt på gårsdagens khachapuri, men i stedet for ost er det fylt med kjøtt og løk. Kubdari er nasjonalretten til svanerne, urbefolkningen i Svaneti. Unikt for hele Svaneti er tårnene, og i Ushguli står det veldig mange godt bevart fortsatt og det mye på grunn av disse at området havna på verdensarvlista. Det står fortsatt over 3500 slike tårn rundt i Svaneti, og 200 av disse er å finne i Ushguli. Historisk hadde hver familie sitt tårn, de fungerte som beskyttelse mot angrep.
Ingen ultra
Siste dagen i Mestia gikk vi ny tur. Vi vurderte å gå inn til isbreen Chalaadi, hvor det stod man måtte ha med pass fordi det kan være grensekontroll i området. Grensa mellom Georgia og Russland går veldig nærme (over toppen på de høyeste fjelltoppene). Vi valgte i stedet en tur opp til høyden over byen, opp til Cross over Mestia, et stort kors som synes fra byen under. Denne turen var nok feil valg, stien opp var veldig bratt og vi balanserte langs bratte stup oppover den frodige fjellskråninga. Kanskje halvveis på vei opp fant vi ut at det var riktig å snu, vi skulle tross alt gå ned igjen langs disse stupene, noe som ikke frista noe særlig. Vi hadde bare gått i overkant av en kilometer, men med en stigning på 400 meter. Vi fikk en nydelig utsikt der vi snudde allikevel.
Nede i sentrum av byen så vi at det samtidig gikk et ultraløp over fjellene her og starten av løpene på 70 og 100 km var opp den åsen vi nettopp hadde gått på. Litt skuffa over å ikke vite dette i forkant, så jeg kunne meldt meg på det korteste løpet på 6.22 km, og også veldig imponert over alle som kom løpende i mål, satte vi oss ned på en restaurant og spiste suppe.
Jeg gjentar suksessen med å dele storyen min fra disse dagene:
