Del 2: Vin og ekstremvær
Vindistriktet Kakheti
Vi er tilbake i Georgia. Vi stod mellom å kjøre tilbake til Tbilisi, for å kunne ta dagsturer til vingårder og dagen etter se Norge-England-kampen på storskjerm i sentrum, men endte opp med at det egentlig var mer fristende å bo i vindistriktet. Det blir mange nok timer i bil som det er. I en trafikk preget av kaotiske forbikjøringer, dyr både i veibanen og på midtrabatten, parkeringer og søppeldunker stående midt i høyrefeltet i tide og utide (mest det siste) kjørte vi nord-østover, til den største vinregionen som heter Kakheti. Her produseres rundt 70% av all georgisk vin.
Vi kjørte på veien over et fjellpass i Tsiv-Gombori og min totale forelskelse i Georgias natur må kanskje sies å begynne her. Den høyeste toppen i denne fjellkjeden er kun 1991 meter over havet, men derfor også grønt og frodig hele veien til toppen.
Dagen etter stod vi opp til et overfylt frokostbord, kun dekket på til oss. Vi bodde på et hotell drevet av en familie som selv bodde i første etage og hadde sin egen TV-stue i resepsjonen. Her var det ikke buffet, men frokost dekket på til hver av gjestene. Da vi var ferdigspist, og enormt mette, så det knapt ut som om vi hadde rørt maten.
Dagens eneste plan var vingårder og vinsmakinger. Vi hadde ikke meldt oss på noen turer, da vi hadde lest at å bestille Bolt rundt om kring til forskjellige gårder var like bra. Vi fikk anbefalinger av familien på hotellet og første stopp var Shumi Estate litt utafor byen, til en flott vingård som produserer vin som importeres til blant annet Vinmonopolet.
Shumi Estate er en stor vingård. Vinmarkene deres er ikke på selve gården, men de hadde en god del vinranker på gården allikevel. De driver et profesjonelt opplegg, det bor dyr og fugler på gården, de har en flott hage du kunne spasere rundt og eller sette deg ned for å bestille vin og en matbit, de har resepsjon og en koselig butikk. Vinene var billigere på polet hjemme, så vi kjøpte ingen viner med oss hjem herfra. Vi meldte oss på en tur og avslutta med en smaksplanke med litt ost til.
I Georgia har man funnet de eldste bevisene på vinmaking i verden og vi vet derfor at de her lagde vin for over 8000 år sida. De lager vin i store leirkrukker, kalt qvevri, som de graver ned i jorda for å holde temperaturen stabil og kjølig. Qvevriene er så store at en person kan hoppe nedi de, og det gjør de når de rengjør dem. Personen nedi krukka må synge en sang, for når de begynner å snøvle veit folka oppe at de må hente dem ut. Vinmakingsmetoden står som immateriell kulturarv på UNESCOs verdensarvliste.
Vinen som lages slik er naturvin, den spontanfermenteres i krukka. Det tilsettes ingenting annet enn druer. Georgiske druetyper er lite kjent eller brukt utafor Georgia og dette kombinert med vinmetoden gjør vinen distinkt. Rødvinene er ofte tunge og hvitvinene er oransje. Regionen Kakheti har hele 250 større vinprodusenter, i tillegg til tusenvis av produsenter i mindre skala. Georgia har hele 500 lokale druesorter, som er mer enn noe annet land. Mest kjent er Saperavi druen som er en blå drue der også fruktkjøttet er farget, noe som gir en dyp mørk farge. Saperavi vin kalles derfor også «black wine».
Av restene fra vinen, av stilker, steiner og skall lager de et brennevin som heter chacha. Vi prøvde et par typer.Jeg kan fortsatt si at brennevin ikke er min kopp te.
 |
 |
Etter en guidet tur og vinsmaking på Shumi Estate, tuslet vi i retning Tsinandali Estate Vineyards, med en plan om å ta et glass der, men der var det full sving til å preppe for et tilsynelatende stort og dyrt bryllup, så vi bestilte heller en bil tilbake til en liten vinprodusent i byen, Sesikeli Winery. Bolt-sjåføren nikket annerkjennende til valget av vinprodusent og da vi ble sluppet av innså vi at dette er faktisk hjemmet til noen. Litt nølende går vi inn i porten og etterhvert kommer en kar ut og hilser oss og inviterer på omvisning. Omvisninga er kun et hjørne av hagen hvor han har gravd ned qvevriene sine og en tur inn i en liten kjeller hvor han har noen krukker til og tapper og setter etiketter på vinenen sin selv. Liten produksjon her, altså.
Etter den lille turen er det videre inn i hjemmet hans til et rom han tilsynelatende har innredet kun til formål om vinsmakinger og vi får noen glass, mens han løper ut for å ta imot et par gjester til. Snart er vi fire gjester og han rundt bordet. Selv om vi kun hadde ett glass igjen av smakinga, synes han det ble såpass hyggelig at vi burde bli lenger, så han fylte opp nye glass til oss mens han fortalte om landområdene familien hans mista til Sovjet og måtte kjøpe tilbake fra staten i ettertid, om tida da han bodde i England og om da han drakk så mye som 5 liter vin daglig. Alt dette mens han tok på seg rollen som tamada - personen rundt bordet som utbringer skåler. Da den ene gjesten prøvde å utbringe en skål ble skålen raskt tatt over av vinmakeren, da det kun er tamadaen som utbringer skåler i slike lag i Georgia. Det ble skålt for helse, fred, landene våre og mye annet og da vi etterhvert måtte takke for oss, rimelig påseilet, kunne vi ane at han var noe skuffet over at festen stoppet der.
Klokka var nærmere 5 på ettermiddagen og vi trasket oppover til en koselig restaurant som antakelig sjeldent hadde turister innom. Her kunne ingen engelsk, servitøren ringte kjæresten sin for å oversette, og vi fikk bruk for både Google translate sin bilde-funksjon og lappen jeg hadde printa med informasjon på georgisk om allergiene mine. Dette må være det billigste måltidet vi hadde hele turen, og det var veldig god mat på råvarer i sesong.
Ekstremt regnvær
Dette var også kvelden Norge skulle spille VM-kampen mot England, den begynte midnatt i lokal tid. Etter en blund på hotellet begynte et voldsomt regn- og tordenvær og vi ble bekymra for våre planer om å dra ned til plassen i sentrum som viste kamper på storskjerm. Mens vi glodde på Tromsø-Vålerenga-kampen på ipaden ga regnværet seg og vi tok sjansen på å gå ned til sentrum. Der framme var det skuffende få mennesker, men baren var heldigvis åpen. Det tok ikke lange tida før regnværet kom tilbake og ute i 2. omgang dro de få som hang der hjem, med unntak av byens hjemløse mennesker og hunder. Med 15 minutter igjen av kampen, og ingen muligheter til å få tak i en bil opp til hotellet igjen, innså vi at regnværet ikke ga seg og vi måtte ta beina fatt.
Vi kryssa en bro over en vannkanal som kvelden før nesten hadde vært helt tørr. Kanalen var nå overfylt med vann som fosset i et livsfarlig tempo og slo opp på broa. Litt skrekkslagne kom vi oss videre og slitne vassa vi oppover til toppen av byen hvor hotellet lå, med vann godt oppå anklene. Dagen etter kom vi til et mindre overfylt frokostbord. Vi fikk vite at all gass og strøm hadde gått etter regnværet. Vi skulle kjøre videre nordover og var bekymra for veiene. Heldigvis var det båre gått noen små skred over veien på vei ut av byen for oss.
Senere fikk vi høre at nede i sentrum, der vi hadde gått samme natt, hadde vannkanalene gått langt over sine bredder. Byen ligger i en åsside, og disse få nattetimene kom det 57,3 mm regn, nedbør tilsvarende 85% av hele månedens normale nedbørsmengde. Det hadde resultert i et flomskred med mye jordmasser og stein som tok med seg veier, broer, biler og flommet inn i mange bygg.
Vi er takknemlige over å ha kommet ut av det uten større skader enn klissvåte sko og letta over at vi valgte å bo så høyt i byen at vi ikke ble nevneverdig påvirka.
Bilde lånt fra jam-news.net.